Samtext Norway

Så, hvem er du?

For å sitere en av mine egne aforismer: Jeg av alle er den som bør være minst interessert i hvem jeg er.

 

Jeg får introdusere deg, selv: kortprosaforfatter Arne Østring, redaktør og oversetter hos Samtext, siterer seg selv, men er tross dette en høyst likendes kar. Utdraget under er hentet fra en av kortprosautgivelsene dine …

Et satans eventyrlig liv; du halter bortetter landeveien og møter en gutt som går og knekker nøtter. «Er det sant,» spør gutten, «at fanden kan gjøre seg så liten han vil, og tvinge seg gjennom et knappenålshull?» «Ja!» svarer du. «Å, la meg se det, og kryp inn i denne nøtta!» sier gutten og holder fram et ormstukkent eksemplar. Dermed farer du gjennom hullet og går og går i hundre år, uten å komme til skallet. Sånn er skallets natur. Rundt deg vrir spiraltåker seg som avløp, svingdører til ingensteds. Du betrakter dem og tenker at du eksisterer fordi du sanser, fordi du tenkte du sansa det. Det neste som skjer, er et helvetes smell. Før du vet ordet av det, er du utdanna engelsklærer. «This…» stammer du, og stirrer rasende utover femteklassingene, mens du hever pekestokken, som til en eksekusjonspelotong; «…is a cat.»

… Er resten av tekstene selvbiografiske også?

Ja, alt er ren «virkelighetslitteratur» … Eller nei: Den over er ganske representativ for tonen i kortprosabøkene, selv om flere tekster er mer dempede eller har innslag av ting jeg har sett eller opplevd, slik som naturbeskrivelser, da ofte innvevd i «absurde» kontekster. Og så har jeg gitt ut én diktsamling som er helt forskjellig fra alt annet jeg har skrevet. Store deler av den ble til i løpet av få uker etter et samlivsbrudd, balanserer på (eller over) randen av det pinlige med mye hjerte/smerte, kunne aldri vært skrevet på mer edruelige tidspunkter i livet mitt og er umulig å lese fra i høytlesningssammenhenger.

Du har tydeligvis en satans eventyrlig fantasi. Får du utnyttet fantasien i jobben som oversetter?

Det er en annen greie, det er ikke min stemme som skal frem da, men tonen og innholdet i kildeteksten. En oversetter bør imidlertid ikke være fantasiløs. (Ingen bør være fantasiløs.) Det er av og til nødvendig med litt kreative løsninger for å gjøre god norsk av en vanskelig eller krøkkete kildetekst.

Hva liker du med å skrive?

Først får jeg si at jeg ikke har hatt særlig tid til å skrive på mange år. Det skar seg, eller jeg har ikke klart å holde den nødvendige disiplinen på det, etter at jeg pådro meg familie, villa og banklån og måtte prioritere inntektsgivende arbeid. Men når jeg en sjelden gang får satt meg ned med egen skriving, og enda mye sjeldnere kommer i en slags flytsone der bilder og formuleringer og kanskje til og med innsikter bare melder seg, er det som om jeg våkner fra koma, og da kan jeg tenke at det er dette jeg burde drevet med hele tiden. Eller at jeg trenger å gjøre det for å puste og holde meg i live.

Kondolerer. Om det bare hadde vært en vaksine mot å pådra seg villaer. Er skriving alltid lystbetont for deg?

Nå, når skrivingen er en luksus eller et fristed jeg bare oppsøker unntaksvis, er jeg tilbøyelig til å svare ja. Men å ha tatt seg permisjon fra jobben for å skrive, og så bli sittende hjernedød i dagevis og flikke på gamle utkast som til slutt må kastes, mens skjegget gror og deadline for manusinnlevering kommer og går, var mindre gøy.

Kan du fortelle litt om den kreative prosessen din?

Stort sett er den fraværende. Jeg legger ingen planer. Jeg aner ikke hvordan ei bok skal bli før jeg begynner å skrive. Bøkene mine er ikke komponerte, de er samlinger av enkelttekster som slekter på hverandre. Jeg får innfall. Bilder og setninger dukker opp i hodet når jeg er i ferd med å sovne. Jeg kan trigges av noe en annen har skrevet, som interesserer eller angår meg personlig. Hvis jeg får noen dagers ro til å gruble, lese, gå rusleturer, kan det etter hvert begynne å komme ting som havner på papiret og i sin tur gir ideer til noe annet, osv. Én setning eller én plutselig tanke kan være nok til å spinne en hel tekst. De kreative utbruddene er alltid korte og sporadiske, da gjelder det bare å «go with the flow» til jeg lander igjen. Sånn er det i alle fall for de mer vellykkede tekstene.

Vi trenger ikke snakke om de andre. Hvor henter du karakterene i historiene dine fra?

Gutten på landeveien i starten her, er jo et ordrett sitat fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Men jeg jobber ikke med karakterer, og bygger ikke historier sånn en novellist eller romanforfatter gjør det. Jeg er ikke tilstrekkelig interessert i omverdenen og menneskers emosjoner og reaksjoner på den måten, og bikker mer mot hvordan lyrikken jobber med språk. Personene i tekstene er vanligvis ikke viktige. (Skjønt unntaksvis dreier det seg om virkelige personer, døde eller levende, som kan være uhyre viktige for meg.) Ellers er det kanskje den samme gærningen i ulike variasjoner som går igjen overalt.

Har du lært noe om tekst som du ikke kunne fra før av i løpet av årene dine i Samtext?

Jeg har jobbet i Samtext i 20 år og har ikke klart å unngå å lære noe på den tiden – alt fra kommaregler til diverse fagterminologi, når jeg bør unngå bokstavelige oversettelser og hvordan bedre tilpasse tekst til bestemte målgrupper. Det er mye som setter seg i ryggmargen uten at man tenker over det.

Har uttrykket ditt forandret seg etter hvert som du har blitt eldre? (20 år i jobben sier jo sitt.)

En klok mann, som ikke likte et bokmanus fra meg (det viser hvor klok han var), skrev for lenge siden at jeg ikke hadde blitt noe yngre på ti år. Sånn er det visst fortsatt. Same shit, same wrapping, altså, men de siste årene har jeg med uhyggelig lange mellomrom skrevet aforismer på bare én til to linjer. Hvis de noensinne blir utgitt, vil de skille seg fra diktene og kortprosatekstene både med hensyn til form og innhold.

Har du en liten, koselig julefortelling til oss idet vi går inn i den fjerde adventshelga?

Da får jeg henvise til www.kommunikasjonsbloggen.no

 

Guro Bommen
Tekstforfatter

guro.bommen@samtext.com
22 80 52 12

Samtext logo
Samtext Norway AS
Brynsveien 5
0667 Oslo
Tlf.: 22 80 52 00