Så, hvem er du?

 

De siste 20 årene har en typisk arbeidsdag bestått av å kommunisere med kunder og leverandører. Da har det gått på norsk det ene øyeblikket, engelsk det neste, så innom fransk et øyeblikk, litt tysk og tilbake til norsk igjen. Det man gjør, er at man «skifter kanal» hele tiden. Og det synes jeg er deilig. Kristian som snakker engelsk, er ikke helt den samme som Kristian som snakker norsk, liksom. Om de to hadde kunnet kommunisere med hverandre, ville nok engelskversjonen sagt norskversjonen et sannhetsord eller to og bedt ham om å skjerpe seg og ikke ta alt så gravalvorlig.

Ellers er jeg vel en veldig sånn av-og-på-person, og det kan jo være slitsomt. Jeg er sta. Når jeg virkelig setter meg noe i hodet, gjennomfører jeg det fullt og helt. Men jeg er like sta den andre veien også. Når det ikke er så nøye, så er det virkelig heller ikke så nøye. Og da kan jeg liksom demonstrativt IKKE gå inn for saken. Den gylne middelvei er det noe som heter, men jeg sliter med å finne fram til den.

Jeg er frihetselskende. Full frihet for alle. Gjør hva du vil, så lenge du ikke plager eller skader andre, eller bryter noen lov, og så lenge det ikke er fullstendig ødeleggende for deg selv. Utradisjonell er et annet stikkord. Jeg har særdeles lite til overs for folk som setter begrensninger for andre og forteller folk at man MÅ gjøre ting slik og slik.

Det er sjelden jeg er sint. Og godt er det, for da kan det gå hardt ut over objekter i umiddelbar nærhet. Det som gjør meg sint fremfor noe, er urettferdighet, ondskap og mangel på etikk. Det holder å ta en titt ut av vinduet og se på den flyktningkrisen vi har i Europa i øyeblikket. Politikere som slår politisk mynt på fremmedfrykt, og som leker med ødeleggende ideologi som historien for lengst har bevist fører til katastrofe, folk som burde vært ledere, men som løper fra ansvaret sitt. Mennesker som lider og dør på grunn av manglende politisk vilje. Sånt gjør meg rett og slett eitrende forbanna. Hvis vi hadde hatt uredde mennesker som satte menneskerettigheter og etikk i førersetet overalt i Europa i dag, og som tok ansvar hele veien, hadde vi ikke hatt noen krise i det hele tatt, tror jeg.

Du hadde 20-årsjubileum i Samtext i fjor, Kristian. Hvordan har du holdt ut så lenge?

Sa jeg ikke at jeg er sta? Neida, akkurat det at jeg har vært i Samtext i 20 år, har ingenting med det å gjøre. Hvorfor gjøre noe annet? Ingen vits i det når man trives. Og det har jeg gjort hele tiden. Jeg har alltid elsket jobben min. Jeg har blitt kjent med veldig mange flotte mennesker i årenes løp, og arbeidsmiljøet her er uslåelig. Fantastiske kollegaer har jeg jo her. Perfeksjonister hele veien. Jeg har egentlig ikke holdt ut. Jeg har kost meg hele veien. Det er et privilegium å stå opp hver morgen og glede seg til å gå på jobb.

Hvorfor akkurat tekst – sånn bortsett fra muligheten til å bedrive lett schizofreni?

To grunner til det, tenker jeg. Jeg har elsket bokstaver fra første stund. Og jeg har hatet tall. Ergo har jeg forstått språk, mens jeg ikke har forstått matematikk i det hele tatt. Riktig nok har mattekunnskapene blitt bedre i årenes løp, de også, men jeg husker ennå at jeg i 1. klasse satt og gråt fordi jeg ikke kunne forstå hvorfor 1 + 1 = 2. Ikke fikk jeg noen god forklaring heller. Forklaringen var ganske enkelt «Sånn er det. Fordi det er sånn.» Jeg kunne bare ikke godta den forklaringen. Matte ble et fag jeg hatet. Det var faget der det alltid var et absolutt svar med to streker under. Og jeg likte ikke de to strekene.

Engelsk ble favorittfaget. Bokstavene ble satt sammen til helt andre ord enn på norsk. Dessuten hang ikke uttale og skrift sammen. At et ord ble skrevet på en bestemt måte, betydde ikke at det var innlysende hvordan det skulle uttales. Tvert imot var det ofte alt annet enn innlysende. Med andre ord IKKE to streker under svaret.

Hva er kriteriene for en god tekst? Se det! Det avhenger av hvem du spør.

I tekstverdenen er det få absolutter. Mye kompleksitet og få absolutter. Det liker jeg.

Hvor var du da Norge ikke kvalifiserte til Grand Prix-finalen i 2016?

Som vanlig var det da høytidsstund foran TV-en. Poengskjemaene var hentet fram, en bedre middag var forberedt og undertegnede sank ned i sofaen og rettet sine argusøyne inn mot begivenheten i Stockholm. Så kvalifiserte altså ikke Norge seg til finalen, og jeg var egentlig ikke så veldig lei meg for det. Låten var ikke dårlig, men vi hadde hørt den før. En aldri så liten flørt med Sveriges vinnerlåt i 2012. Og skal vi vinne, må vi stille med noe som er originalt og bra. NRK kan hvis de vil. Men i fjor ville de ikke sterkt nok. Det tok 25 år fra Norge første gang deltok i konkurransen, i 1960, til vi første gang vant. Mange mener det var et under at Bobbysocks vant i Göteborg i 1985 med «La det swinge». Men faktum er at den norske nasjonale finalen det året var et markant skritt opp fra tidligere år. NRK hadde bestemt seg. Nå var det nok, liksom. De hadde også bestemt seg i 1995, da Secret Garden vant i Dublin med «Nocturne». Aldri hadde en sånn låt deltatt i konkurransen før. Så fulgte en rekke år hvor NRK liksom ikke helt hadde bestemt seg for hva de ville. Inntil 2009. Igjen en utrolig sterk norsk nasjonal finale, og så sendte vi selveste «Askeladden» med fela, Alexander Rybak, til Moskva. En venn av meg ringte og gratulerte med seieren akkurat før sendingen fra Moskva begynte. «Ja, dette blir spennende», mente jeg. Da hørte jeg bare et oppgitt sukk i den andre enden. «Men Kristian lilla! Har du inte förstått? Ni har redan vunnit. Norge kommer vinna i kväll. Alla vet. Bare inte du, uppenbarligen …» lød det på velklingende svensk. Tre timer og 387 norske poeng senere visste jeg det også. NRK hadde bestemt seg igjen.

Ellers inneholder jo DVD-samlingen min med nasjonale og internasjonale finaler gjennom tidene utallige eksempler på mindre vellykkede bidrag i Melodi Grand Prix. Hva med Patricia Bredin, som fremførte «All» for Storbritannia i 1957, for eksempel? Eller Eleonore Schwarz, som stilte for Østerrike i 1962 med «Nur in der Wiener Luft»? 

Ja, nei … det var semre greier. Du er åpenbart ikke bare språkglad, men også musikkglad. Kan ei låt ha en skikkelig bedriten sangtekst, men likevel være bra?

Definitivt ja! Hvis en låt har en melodi som klistrer seg til hjernebarken, er det full suksess. Og da er det forunderlig hvor liten betydning teksten egentlig har noen ganger. Jeg er altetende når det gjelder sjangre. Hvis folk spør hva jeg hører på, bruker jeg å svare at alt fra Bach til Baccara faller inn i spekteret. Sistnevnte kan gjerne tas som eksempel på en låt med en tekst fullstendig under pari. Midt i disco-æraen i 1977 dukket duoen Baccara opp med sin debutsingel «Yes’r I Can Boogie». Tysk talentspeider møter spanske søstre på jakt etter rikdom og berømmelse, og de spleises sammen med nederlandsk produsent. Suksessoppskrift. Så absolutt. Melodien er drivende god. Det reneste discomesterverk. Teksten, derimot, kan, som man sier, diskuteres. De første taktene av låten høres det ut som søstrene vier seg til helt andre aktiviteter enn spansk skjønnsang. Jentene bedyrer at «Yes’r I can boogie, I can boogie all night loooooooong» til det kjedsommelige, mens alle egentlig har glemt teksten og tenker at verbet «boogie» egentlig godt kunne vært byttet ut med et annet verb som overhodet ikke er synonymt med «boogie». Musikalsk audioporno av beste klasse. Særdeles tynn tekst.

Kan du huske om det er en tekst som har gjort ekstra stort inntrykk på deg? Hva var det i så fall som gjorde den god?

Jeg liker folk som skriver drivende godt. Akkurat nå leser jeg en lang tekst. En bok. Seneste bind i Jon Michelets serie om krigsseilerne under 2. verdenskrig. Det er ikke enkelt å skrive 600 sider som er like gode. Men det ser lekende lett ut for den som faktisk gjør det. Lekende språk, totalt levende karakterer. Men det som nok gjør mest inntrykk på meg, er at Michelet sier at dette er livsverket hans. At han så gjerne vil gjøre noe for disse menneskene. Hadde det ikke vært for krigsseilerne og bensinen de fraktet over havet til britiske fly, hadde de allierte kanskje aldri vunnet krigen til slutt. Nordmennenes innsats var fullstendig uvurderlig. Men her hjemme møtte altså disse heltene en kald skulder, skulende blikk, mistenksomhet og null forståelse. De ble avkrevd en attest for god holdning, siden de hadde «stukket av til havs» og «levd livets glade dager på evig jordomseiling» i stedet for å hjelpe til med å forsvare landet her hjemme. Og pengene de under hele krigen hadde betalt inn til et fond som de skulle få utbetalt fra når de kom hjem og krigen var over, ble regelrett stjålet av norske myndigheter.

Forfatteren lar inntektene fra bokserien gå til et fond for krigsseilernes etterlatte. Det er vel det jeg vil kalle å ha etisk ryggrad.

Hvordan reagerer du på en dårlig tekst, da?

Huff! For det første kjenner jeg nå at jeg blir helt blek ved tanken på alle dårlige tekster som omgir oss. Det finnes mange eksempler på dårlige tekster. En dårlig tekst er for meg en tekst som ikke klarer å formidle det den er ment å formidle. Det blir kortslutning et sted sånn midt mellom leseflaten (enten det nå er papir eller skjerm) og leseren. Et eksempel kan være tunge juridiske tekster. Side opp og side ned med tunge ord og vendinger, massevis av fremmede termer og begreper og setninger som begynner, men som aldri tar slutt. Setninger som snirkler seg av gårde langs lange omveier i form av bisetning etter bisetning, og som aldri kommer til målet, med det resultat at man, når man endelig kommer i mål, ikke lenger husker hvordan setningen begynte. Man har kanskje til og med glemt hva man faktisk leser om. Bare tanken på slike tekster gjør at jeg blir tung i hele kroppen og føler meg trøtt og sliten. Jeg kjenner en dundrende hodepine og en gryende kvalme. Det kan minne litt om bilsyke. Prøv å sette deg inn i en bilkupé som er tåkelagt av tobakksrøyk på en glohet sommerdag. Steng alle vinduer og bare sitt der og sug inn eimen av røyk og svette mens det svir i øynene. Du kjenner at du må ut, for du er nødt til å kaste opp, men du er fanget i røyken, for noen har låst bildørene, som har gått i vranglås. Akkurat sånn er følelsen av å lese en dårlig tekst.

Flaks du ikke jobber med å gjøre dårlige tekster bedre. Apropos, du lever jo delvis av å peke på andres feil. Hvordan føles det?

Ingen er perfekt, heldigvis. Jeg synes det er betryggende å vite at det er mennesker som jobber hos oss og for oss. Mennesker gjør feil. Og det er feil man lærer av. Hvis man ikke gjør noen feil, er det tegn på at man har stagnert. At man er på stedet hvil og ikke utvikler seg.

Faglig sett skal man i oversetterverdenen levere tekster uten åpenbare skrivefeil og tegnsettingsfeil. Men alle kan ha en dårlig dag. Kanskje jobber man under tidspress og må fullføre en oversettelse lynkjapt. Da kan fingrene fort ta andre veier på tastaturet enn det de skal.

Kanskje er teksten fullstendig fri for stave‑ og tegnsettingsfeil, men likevel ikke helt slik man vil ha den. Noen setninger kunne kanskje vært formulert litt annerledes, og man vet at det finnes bedre ord, men det er umulig å komme på dem.

Her på huset konsulterer vi hverandre. Når vi selv har kilt oss fast, er det veldig greit å kunne spørre en kollega om han eller hun har noen ideer om hvordan problemet kan løses.

Så er det dette med det berømmelige glasset som bare er fylt halvt opp. Hvordan er det nå egentlig igjen? Er glasset halvveis fullt? Eller er det halvveis tomt?

Peker vi på andres feil? Eller gjør vi hverandre bedre?

Her i huset peker vi ikke på noen. Vi gjør hverandre gode.

Det var tydeligvis feil spørsmål. Jeg føler meg allerede litt bedre. Har du et favorittord?

Ja, jeg har et par av dem. Norsk har mange flotte ord, men jeg må faktisk gå til svensk. Svenskene har ordet «eldupphör». Det betyr «våpenhvile», og det er jo en god ting. Men grunnen til at ordet fascinerer meg, er at trykket ligger på siste stavelse. ElduppHÖR. Jeg tenker meg at det ville vært mer naturlig å legge trykket på første stavelse. ELDupphör. Men trykket er og blir på siste stavelse. Fascinerende.

Og så har vi ordet «plur». Lokal Hvaler-dialekt. Faktisk VELDIG lokal Hvaler-dialekt. Jeg tror neppe noen utenfor min egen familie kjenner til det ordet. Men det er et glimrende ord, fordi det er så anvendelig. En «plur» kan nemlig være hva som helst. Ofte kan det dreie seg om noe man ikke helt vet hva er. Hvis jeg for eksempel får øye på noe og ikke helt vet hva det ser ut som, kan jeg spørre: «Du, den pluren der, den har jeg ikke sett før. Vet du hva det er for en plur?»

Eller la oss si at det står en dampkoker på kjøkkenet og jeg spør om du kan hente den. Men jeg har plutselig glemt fullstendig at det du skal hente, heter «dampkoker». Da kan jeg altså bare spørre om du kan være så snill å gå og hente den pluren som står på kjøkkenbenken.

Du skal ikke ha en rotete kjøkkenbenk om du bor på Hvaler. Et ord du ikke er så begeistra for også, kanskje?

Det finnes et par av dem også, ja. «Kløse» for eksempel. En slimaktig, ofte illeluktende klump med noe ubestemmelig tyktflytende.

Slimål.

Spyttslikker.

Verdens verste mareritt er å ende opp innelåst i en røykfylt bil en varm sommerdag, med en dårlig tekst og en spyttslikkende slimål som damper på en sigarett i setet ved siden av.

Godt det fortsatt er vinter. God helg, Kristian!