Erik Ulfsby – regissør, styreleder i Språkrådet og teatersjef ved Det Norske Teatret.
Foajeen til Det Norske Teatret åpenbarer seg foran oss. Vi har ankommet en av hovedstadens største scener for å diskutere ord med sjefen, Erik Ulfsby. Stemningen i bygget er til å ta og føle på – her arbeides det med tolkning av ord, og det skapes kunst. Det settes opp stykker fra Ibsen til Fosse.
Mens vi venter på å bli hentet av teatersjefens sekretær, observerer vi musikere som kommer med instrumentene sine. Og når vi låses inn fra foajeen og geleides gjennom det som fremstår som en labyrint innenfor, ser vi skuespillere som ferdes i gangene. Bak sekretærens forværelse åpner en dør seg. Teatersjef Erik Ulfsby ber oss ta plass på hans nydelige kontor med utsikt mot Slottet.
Det Norske Teatret serverer skuespill og musikaler på nynorsk til folket, og det første vi biter oss merke i, er at sjefen selv snakker klingende bokmål.
– Hvor er du fra?
– Jeg er Oslogutt. Jeg ble født på Veitvet, og bodde mesteparten av oppveksten på Lysaker. Dessuten er jeg halvt nederlandsk. Så jeg vokste opp som tospråklig.
Han påpeker likevel at han har et sterkt forhold til nynorsk, og det skal vi komme tilbake til.
– Hva leste du i oppveksten?
– Jeg leste mye fra åtte- til syttenårsalderen. Faren min hadde indianerbøker som jeg var veldig fascinert av. Jeg leste fryktelig mye, egentlig. Gutteting. Spenningsromaner. Robinson Crusoe. Jeg gikk i bokhyllen og leste alt mulig. Men da jeg begynte med teater, gikk jeg over til å lese manus.
Han forteller at teatermanus nå for tiden ligger tett opp til romaner. Det er fordi mange romaner finner veien til scenen. Det blir ikke anledning til å lese andre ting lenger.
– Fortellingene strømmer på meg her på teatret. Jeg leser manus, etter at dramaturgene har silt ut det jeg bør lese. Da blir det vel omtrent femti manus i året, tenker jeg, som jeg leser og godkjenner.
Det som skjer, er at skuespillerne tilfører seg selv.
Ulfsby jobber også som instruktør ved teatret. Men selve teaterinteressen begynte ved en tilfeldighet. Han gikk på Steinerskolen i oppveksten. Der syntes han alltid det var gøy å drive med teater. Russerevy ble aktuelt senere. Så var det en gjeng som kom inn på Romerike Folkehøgskole, og Ulfsby var en av dem. Deretter søkte han Statens teaterhøgskole, og kom rett inn. Han jobbet fem–seks år som skuespiller, og lærte seg fundamentet i teatret.
– Jeg lærte å være opptatt av kunsten i deg selv, og ikke deg selv i kunsten. Det var dette med å hjelpe fortellingen som jeg mest har tatt med meg fra den tiden.
– Ja, for hva er det som skjer med en tekst når skuespilleren tar over, egentlig? Hva skjer i overgangen fra manuset til scenen?
– Teksten filtreres ikke kun gjennom mitt sinn som instruktør, men gjennom skuespillerne og deres sinn. Det som skjer, er at skuespillerne tilfører seg selv.
– Hvilken egenskap er skuespillerens viktigste? Hva kjennetegner en god skuespiller?
– De ekstraordinært gode har en ekstremt sterk tilstedeværelse, og evner også å glemme seg selv, og ikke stå i veien for teksten. Men det er behov for mange ulike egenskaper ved et teater. Du kan sammenligne det med et fotballag som må jobbe sammen.
Ja, det virker åpenbart når han påpeker det. Hvert stykke krever jo et register av ulike mennesketyper. Dette får oss til å tenke på dramatikerne som sitter og skaper disse persongalleriene, og siden vi nå besøker et teater hvor nynorsk står i fokus, spør vi Ulfsby hva som gjør Jon Fosse så unik.
– Hva er det som gir Fosse en slik makt over scenen? En konstant favoritt.
– Jon Fosse fant nærmest opp en egen stil innenfor dramatikk, og den stilen klaffer utrolig godt med teatret som form. Rommet mellom utsagnene blir det som snakker mest til deg. Han har revolusjonert dramaet.
Vi lurer på om man kan sammenligne det viktige rommet som oppstår på scenen i fravær av ord med mangelen på punktsetting i Fosses romaner? Setningene antar nærmest en slags messende form, som setter leseren i kontakt med noe religiøst. Ulfsby nikker bekreftende.
– Det er nøyaktig det samme som skjer. Og det er mange dramatikere som skriver i Fosses ekko. De skriver ikke som Jon, men de skriver som de gjør på grunn av ham. Som dramatikere inspireres og influeres man jo fra ulike hold.
Hvem Fosse selv er inspirert av, vet ikke Ulfsby, til tross for at han er på fornavn med ham, og han blir sittende og spekulere en liten stund.
Deretter diskuterer vi en annen norsk dramatiker, kjent for de fleste. Henrik Ibsen er en gjenganger på landets teaterscener, og i verden forøvrig. «Peer Gynt» har Ulfsby satt opp fem ganger.
– «Peer Gynt» er fullkommen, hva gjelder form. Den er estetisk perfekt.
Vi lurer på hvorfor Ibsen alltid settes opp på så nyskapende måter, mens de i andre land ofte går tilbake til Ibsens samtid når stykkene settes opp. Gjøres dette i Norge fordi han er vår? Føler vi at vi stadig må utforske nye veier innen Ibsen?
– Vi må huske at da Ibsen levde, var premierene hans supermoderne og revolusjonerende. Stykkene var forventet å være det ypperste av moderne teaterkunst der og da, og det bør de fortsette å være! Vi må jo sette opp stykker i Ibsens ånd.
Nynorsken drar deg ut av realismen. Den er poetisk!
– Men blir folk av og til aggressive i møtet med nynorske oversettelser fra scenekanten? Da «Jeppe på Bjerget» ble satt opp i 1913, i Arne Garborgs oversettelse, brøt det ut slagsmål mellom riksmåls- og nynorskungdom i salen. Hender det at man finner blodspor langs benkeradene den dag i dag?
– Nei, nei, nei. Tvert imot! Nynorsken er det folk setter ekstra pris på her ved teatret. Nynorsken drar deg ut av realismen. Den er poetisk! Det eneste som kan butte litt, er replikkveksling i salongkomedier, men den typen stykker settes opp så sjelden. Nitti prosent av det vi setter opp her, er tjent med nynorsk. Mange forfattere skriver dessuten interessant på nynorsk. Tore Renberg flytter seg for eksempel nå over til nynorsk som målform.
Vi retter fokuset mot Språkrådet, hvor Ulfsby er styreleder og hvor han taler nynorskens sak. Vi lurer på hva som generelt bidrar til å formulere en god beskjed? Hvilke råd har han, hva angår kommunikasjon?
– Når det gjelder det skriftlige, er det sjokkerende hvordan ting er formulert innen offentlig kommunikasjon. Det er slett formulering og nærmest ingen vennlighet å spore. Jeg mener man i det minste bør spandere et «hei», før man henvender seg til noen. Det er provoserende!
Vær vennlig og tydelig.
– Så hva forholder du deg selv til når du skal tale til teatret eller henvende deg skriftlig til noen?
– Jeg har to råd: Vær vennlig og tydelig. Offentlig kommunikasjon er dessverre stort sett uvennlig og utydelig. Men generelt syns jeg at offentlig kommunikasjon er spennende. Dette gjelder også for arbeidet innen navnevalg på virksomheter, som jeg mener nærmer seg en sketsj og parodi. Dette er interessant arbeid i Språkrådet.
– Ser du deg selv mest som en administrator eller en kunstnersjel?
– Jeg er nok mest kunstnerisk. Når jeg er ferdig her, skal jeg ha regi på ulike ting. Det kunstneriske er min bunnplanke, men jeg må som leder både her og i Språkrådet sette meg inn i administrative ting, og det er spennende og gøy!
