Kai Eide: «Hvis du ikke er interessert, blir du ikke interessant.»

Det er en utfordring å komme denne mannen i møte, hans imponerende bakgrunn tatt i betraktning. Eide er tidligere norsk diplomat, fredsmekler på Balkan, FN-utsending i Afghanistan, spesialrådgiver i UD og ambassadør ved OSSE i Wien, for å nevne noe. Og kanskje husker du ham også som Norges spesialutsending til rettssaken i Kinshasa i Kongo, for Joshua French? Det tar rett og slett aldri slutt. Denne mannen er unik, og det er med ærbødighet vi møter ham på andre siden av skjermen – dog lykkelig vitende om at han kommer til oss over helgen for å si hei i egen person.

– Vær budskapsorientert!

Vi i Samtext er opptatt av folk som har ordet i sin makt, og vi er nysgjerrige på Kai Eide på grunn av hans formidlingsevne. Hvordan tenker en diplomat?

Hva er god kommunikasjon?

Eide trekker ikke engang pusten før han svarer.

– Snakk enkelt og unngå byråkratisk snakk! Og så må du ha klart for deg hva budskapet ditt er. Dette gjelder både for foredrag og samtaler. Om du mister fokus på den egentlige hensikten med en samtale eller tekst, blir ord fort overflødige. Hva vil du ha ut av en samtale? Vær budskapsorientert!

Kai Eide stirrer ut av vinduet. Dagslyset flommer innover rommet han sitter i, og nå fester han blikket sitt på oss. Han forteller at om det er et foredrag som skal holdes, er det viktig å henvende seg til sitt publikum. Det er viktig å ta inn stemningen.

Han tar en slurk av kaffen.

– Ethvert publikum er spesielt, og man må lytte. Du lytter til en forsamling ved å observere den. I en samtale er lytteevne viktig for å formidle sitt eget budskap. 

– God kommunikasjon dreier seg om respekt og tillit.

Han nevner besøket til Taliban i Norge i januar. Da traff Eide Talibans utenriksminister, Muttaqi. For Eide var det et poeng at de to møttes i en sofakrok, og ikke på hver sin side av et bord som de andre delegasjonene. Over et bord blir tonen fort formell og kanskje aggressiv. I stedet valgte Eide å komme Muttaqi i møte ved å stille ham spørsmål som: «Fortell meg om hindringene og problemene du møter.» På denne måten kommer man inn på samtalepartnerens banehalvdel og skaper en atmosfære som gjør det lettere å få sagt det man selv ønsker. God kommunikasjon dreier seg om respekt og tillit.

– For å overbevise må du plassere deg nær den du snakker til.

Vi titter på Eide mens han snakker. Denne mannen har meklet for fred i en verden som stadig er i konflikt. Han har gjort en gedigen innsats for å gjøre verden til et bedre sted. Med den samme stemmen og den samme formidlingsevnen som vi observerer nå, har han jobbet for å roe det aggressive i mennesket og lete etter løsninger.  

Han forteller om hvor viktig det er å ha distanse til begge parter når man mekler for fred, om å være gjennomtenkt og samtidig genuint engasjert. Det å formidle et genuint engasjement til begge parter er avgjørende, og å forstå begge parters synspunkter, selv om man ikke er enig med noen av dem. For som regel har begge parter legitime synspunkter. Det dreier seg om å finne et lite mulighetsrom man kan begynne å jobbe med. Deretter må man forsøke å gjøre det rommet gradvis større. Du må vite hvordan kortene du har skal spilles, og ha begge partenes tillit til at du gjør det med omhu og fortrolighet. Det er viktig, for et kort kan bare spilles én gang. Da dreier det seg om å bevare partenes tillit.

– Arbeidet med mine tekster begynner alltid lenge før de er nedskrevet.

Men hva med foredragene du holder?

Eide er nemlig en ettertraktet foredragsholder.

Hvordan arbeider du med det tekstlige i forkant av foredragene dine?

Eide tenker seg om.

– Jeg tenker mye og lenge – på hva som skal med, og hvordan det skal formes og illustreres. Prosessen frem mot et budskap krever mer tankearbeid enn skrivetid. Som regel har jeg teksten i hodet når jeg begynner. Og så har jeg lært meg å passe på at ikke podiet blir et hinder. Med mye tekst tvinges du til lesing. Iblant kan ryggen min bli en barriere mellom budskapet mitt og publikum, dersom jeg stadig må snu meg for å lese min egen tekst. Hold kontakten med publikum, og observer dem som sitter foran deg. Da «lytter» du til tilhørerne. Det som best illustrerer foredrag, er jo bilder og videoer.

I FNs sikkerhetsråd satte han seg ofte ikke ned før kvelden før innlegget skulle holdes, og skrev utover natten. Men han hadde alt i hodet allerede. Han visste nøyaktig hva som skulle skrives og sies. Eide forteller at han arbeider på samme måte også når teksten skal forbli tekst, og kun bli lest av mottakeren.

– Arbeidet med mine tekster begynner alltid lenge før de blir nedskrevet.

– I en krig slåss man mot hverandre, i kampen for fred slåss man for begge parter.

Kai Eide har utgitt to bøker. Den første skrev han sammen med Thorvald Stoltenberg i 1996: De tusen dagene: fredsmeklere på Balkan. Samtext forteller at vi i boken merket oss uttrykket «kamp for fred».

På hvilken måte kan fredsarbeid også betegnes som en kamp?

– I en krig slåss man mot hverandre, i kampen for fred slåss man for begge sider. Det krever strategier. Ofte er det umulig å forutsi hvor neste utfordring oppstår. Du må være godt forberedt på tilbakeslag og vite hvordan man holder partene ved forhandlingsbordet.

Tar du strategiske valg også når ordene skal utkjempes på papiret?

Han tenker seg om og smiler.

– Selvsagt – og det gjør vel mange. Vi kan alle ha så mye på hjertet at ingen lytter. Da er det like viktig å «kill your darlings» som å skrive, få vekk det som kan skygge for et klart budskap, økonomisere og kondensere tekstene. Jeg vil ha det presist, og unngå unødige ord.

Hvilke forfattere leser du, som best kan gi uttrykk for denne typen presise formuleringer?

Eide smiler bredere.

– Svaret på det er faktisk at jeg ikke leser skjønnlitteratur, så jeg har ingen forfattere å gi dere, selv om jeg visste at spørsmålet ville komme. Jeg leser mye, men hovedsakelig nyhets- og fagoppdateringer som er nyttige for meg med min bakgrunn og kunnskap. For et foredrag eller tekst er det viktig å ligge foran i kunnskap, og kunne tilby noe nytt. Derfor leser jeg mye.

– Jeg vurderte å bli konsertpianist.

Ja, hva er Eides bakgrunn, egentlig? Hvor tidlig begynte han å interessere seg for politikk?

Eide setter seg bakover i stolen, og titter igjen ut av vinduet mot vårsolen der ute en liten stund. Han sier at interessen begynte i 18-års alderen. Mer har han ikke å tilføye. Han vil ikke snakke om hvorfor han ble opptatt av det.

– Det var sånn det ble.

Faktisk spilte han svært mye piano frem til den tid, forteller han.

– Jeg vurderte å bli konsertpianist.

Eide gestikulerer mot venstre, og vi aner at det utenfor bildet opptrer et flygel. Hele ansiktet hans lyser opp når han forteller hva musikk betyr for ham. Han ramser opp flere klassiske komponister. Her nevnes Pjotr Tchaikovsky og Antonín Dvořák, Claude Debussy og Bedřich Smetana. Han forteller at han ofte har knyttet musikk til opplevelser i livet. Som for eksempel den gangen han kom fra USA med MS «Oslofjord» til Bergen på slutten av sekstitallet. Griegs A-mollkonsert lød på dekk i det Norge kom til syne, og de amerikanske turistene gråt. Han lytter ofte til musikk, alt fra klassisk til svenske viser. Og i kveld skal han på Kyiv-balletten, noe som fører tankene til krigen i Ukraina.

– Det vi ofte ikke tenker på med krigen i Ukraina er betydningen den har for vår viktigste kamp, nemlig klimautfordringen. På kort sikt betyr den at tyskerne raskere går over til ren energi, men samtidig suger den oppmerksomhet og muligheter vekk fra klimakampen og det samarbeidet den krever for å kunne løses.

– Utvekslingen av ord må settes inn i en ramme – ofte rent praktisk.

Men tilbake til dette med tekst, for det er jo det Samtext har invitert Eide til å snakke om. Og her gjelder det å være budskapsorientert i vår kommunikasjon, og å vite hva vi vil ha ut av samtalen.

Hvordan jobbet han med sin andre bok, Høyt spill om Afghanistan fra 2010? En bok som ble rost av anmelderne og som handler om tiden da Eide var FN-sjef i Afghanistan. Boken ble oversatt til persisk og dari som er det offisielle språket i Afghanistan, og Eide tror at grunnen til disse oversettelsene var fordi han ikke skrev om afghanerne, men til dem.

– Det aller viktigste når man skriver eller taler, er å ha respekt for dem du kommuniserer med. Å kunne nærme deg deres ståsted så godt du kan for å forstå – selv om du er uenig. Og nettopp dette prøvde jeg å gjøre i boken.

Han går videre og beskriver hvordan utvekslingen av ord må settes inn i en ramme – ofte rent praktisk.

Rommet man skaper i en samtale oppstår i det øyeblikket personen kommer inn døren, farges av hvordan vedkommende plasseres fysisk i rommet i forhold til en selv, og varer frem til vedkommende går ut døren, sier Eide. Og egentlig strekker møtet seg mye lenger enn det også.

– Det dreier seg ofte om å gjøre en samtale til noe mer enn en samtale – til en prosess eller en erfaring for begge samtalepartnere. En e-post i forkant av møtet, og kanskje en ny i etterkant. Da bedrer du muligheten for at din samtalepartner husker deg – og kanskje til og med har lyst til å møte deg igjen.

Varmen fra Eide, både i ord og kroppsspråk, når oss via skjermen. Hans personlighets rekkevidde er tilsynelatende ikke begrenset av teknologi. Eide vekker tillit og har en sterk tilstedeværelse, selv i et rom hvor han ikke er fysisk til stede. Dette må være noe av grunnen til at han har lykkes så veldig som diplomat, og også som taler og skribent.

– En tale er egentlig en samtale. Man må kjenne på reaksjonene. Fange opp det som blir sendt mot en.

 – Du må være opptatt av å forstå.

– I forhold til politikk og tekst, kan en faglitterær tekst også bygge en imaginær verden? Den palestinsk-amerikanske litteraturhistorikeren og forfatteren Edward Said mente for eksempel at de gamle uttrykkene orienten og oksidenten en gang i tiden ble strategisk benyttet for å gi et imaginært bilde av østlige land som underdanige.

Eide nikker.

– Mest av alt ser vi denne tendensen i USA, hvor teksten underbygger en form for «indispensable power». Den amerikanske litteraturen er i stor grad bygget rundt hvordan USA skal lede. Dette blir svært lite appellerende når man befinner seg utenfor USA. Britisk litteratur har tidligere til dels vært preget av den samme tendensen, og nå ser vi at kineserne også uttrykker seg mer og mer i de baner. Det er lite appellerende. Man må vise respekt gjennom språket. Du må bry deg. Og du må være opptatt av å forstå.

Det er mandag etter intervjuet, og Kai Eide kommer opp trappene til Samtext for foto-shoot. Håndtrykket er fast, og mannen er høyere enn forventet. I virkeligheten utstråler han noe som for det meste er å finne hos piloter. Kanskje det er derfor han har tatt styring i så mange henseender, løftet ordene høyt og landet sine resonnementer og Norge pent på kartet, noe som kun er mulig for en ordets diplomat av dette kaliberet.