«Jeg hadde ikke noe ønske om å bli en erotisk forfatter.»
Samtext Norway

Geir Gulliksen, forfatter og forlagsredaktør i Oktober. (Foto og video: Rabagast Film AS)

«Jeg hadde ikke noe ønske om å bli en erotisk forfatter.»

Bogstadveien tilbakelegges i vår ferd mot møtet med Geir Gulliksen. Vi lurer på hvordan det skal bli å snakke med ham. Hvor skal vi begynne? Geir Gulliksen er en erotisk forfatter. Vi kan legge vekt på det. Vi kan spørre om hva det vil si å kunne skrive erotisk uten at det blir for privat; uten at det blir for pinlig? Det er muligens noen spesielle ord han benytter seg av som best kan gi uttrykk for en av våre innerste og sterkeste drifter. 

Nei. Det er mulig at vi må legge det erotiske helt til side, og heller fokusere på hans rolle som forlegger i Oktober. Det vil ikke passe seg å diskutere erotikk. Ikke egentlig. I Samtext retter vi opp tekster, i form av språkvask og korrektur. Vi oversetter og redigerer. Det er vel noe tilnærmet det en forlegger gjør? Dette kan vi utdype. Ja. Oktober er jo et av de mest anerkjente forlagene i Norge.

Geir Gulliksen:

  • Forfatter

  • Nominert til Nordisk Råds Litteraturpris (2015)

  • Forlagsredaktør i Oktober

Forlaget Oktober:

  • Etablert i 1970

  • Huser forfattere som Karl Ove Knausgård og Linn Ullmann

 

Mottakelig for å skrive

«Skal vi sette oss der?» Gulliksen peker mot bordet under parasollene nedenfor trappene til Litteraturhuset. Gestene hans er utvilsomt elegante og myke. Stemmen er hakket lysere enn forventet.

Vi setter oss ved bordet og begynner litt forsiktig med å spørre om når hans interesse for litteratur og tekst egentlig begynte?

Gulliksen forteller at moren hans gikk på et skrivemaskinkurs da han var liten, og at han syntes den skrivemaskinen hun hadde stående var så fascinerende at han begynte å skrive historier på den allerede da.

I ungdomstiden var det en lærer som «oppdaget» hans skriftlige evner, og oppmuntret ham til å studere og til å skrive. «Men det tok lang tid før jeg syntes at jeg kunne kalle meg en forfatter. Det skjedde ikke før jeg hadde hatt en lang pappaperm for omtrent seksten år siden. Da kom det noen bilder til meg, og jeg følte at jeg var mottakelig for å skrive på en annen måte.» Gulliksen forteller at han på den tiden hadde jobbet for mye i forlaget. «Jeg begynte å gå i dress på jobb. Poenget var å ha klær jeg kunne ta av så snart jeg kom hjem, for å bli meg selv igjen. Men jeg gjør nok den jobben jeg gjør, fordi jeg er forfatter. Det skjønte jeg sent. Og jeg jobbet for mye. Først da jeg hadde vært hjemme med barn en lang periode, var jeg altså mottakelig for å skrive på en bedre måte.»

Cross Road Blues

Tomas Espedal nevner et sted at barn forstår at man må skrive. De forstår at man trenger roen til det. Derfor går det fint å skrive med barn hjemme. Er du enig i det?

«Eh … Tomas sier mye fint …» Gulliksen sukker. «Jeg tror han sier det mer som et bilde, enn … altså …» Han rister på hodet. «Men han sier virkelig mye dumt også.»

Vi skal ikke sitere deg på det.

«Jo, det kan dere gjerne! Han tåler nok det. Tomas Espedal er en interessant forfatter, fordi han liksom alltid synger rent …» Gulliksen tar en lang pause før han spør: «Kjenner du til blues-uttrykket: The crossroads?»

Han tenker seg om en stund, og fyller opp kullsyrevann i glasset med isbiter. «Blues-musikeren Robert Johnson var så utrolig dårlig til å spille gitar. Han skulle alltid låne alle andres gitarer, og det var så forferdelig dårlig det han spilte!» Gulliksen stirrer ut i luften. «Men så ble han borte i et par år. Ingen visste hvor han var. Og da han kom tilbake var han plutselig blitt utrolig god til å spille. Han ble altså en fantastisk musiker, helt ut av det blå. Og da oppsto det et rykte …»

Trafikken bråker i Wergelandsveien bak ryggen til Gulliksen, og han snakker høyere. «Ryktet var at Johnson hadde solgt sin sjel til djevelen i bytte mot å bli en god musiker. Og dette skal ha skjedd ved midnatt – at the crossroads.» Han tar en slurk av glasset. «Litt sånn syns jeg det er med Tomas Espedal også. På et tidspunkt solgte han sjela si til djevelen og ble en god forfatter.»

Gulliksen stirrer mot trappene, lyser opp og vinker og smiler til en som forsvinner inn i bokhandelen innenfor dørene der oppe – inn til der Gulliksens bok Historie om et ekteskap, som blant annet ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, antakelig står i hyllene. Vi blir sittende og diskutere forhold og ekteskap en stund.

Makt

Han forteller at han som ung hadde en idé om at den totale likestilling fantes i kjærligheten. «Jeg trodde jeg kunne finne én hvor alt var helt trygt. Men kjærlighet handler jo ofte om en fordeling av hvem som gir seg over og hvem som tar imot.» Det fins makt i intime forhold, forteller han. «Fordelingen av makt kan spores helt tilbake til omfavnelsen. Hvem omfavner hvem? I beste fall klarer man å bytte på. Men veldig ofte blir det én part som er den sterke, den som hjelper – og dermed den som til slutt ikke orker problemer.» Det handler om makt, sier han. «Du kan ikke tenke over dette hele tiden i et forhold, da blir du bare gal.» Han fyller opp mer vann i glasset.

«Det er de små bevegelsene som skjer mellom mennesker hele tiden, det er der fordelingen av makt viser seg. Vi er vant til å snakke om et kjærlighetsforhold som en relasjon der man skal få ømhet og omsorg. Men jeg tror det er like viktig å få lov til å gi ømhet.»

Han tenker seg om, før han fortsetter. «Å ikke få lov til å gi ømhet er et fattig liv. Jeg tror mange av oss tar vare på seg selv gjennom å gi.»

Når vi er inne på dette med makt – hvem har makten i forholdet mellom forfatter og leser?

«I det å skrive ligger det et nødvendig og sterkt element av å gi fra seg makt. Men, selvsagt … om man får utgitt bøker, er man med på å påvirke hva folk skal være opptatt av.» Han vrir på seg. «Men det grunnleggende er vel at den som skriver må anvende sin sårbarhet, gjøre seg mottakelig for verden. Og når du utgir en bok har du ikke lenger kontroll over hvordan den leses. Det føles ikke som makt, det føles som noe langt mer ydmykt og prøvende.»

Har du historien klart for deg før du begynner å skrive?

Gulliksen rister på hodet. «Nei, det har jeg ikke. Jeg skriver en setning, og så en setning til. Jeg vet ikke hvor jeg skal når jeg begynner. Mange av tingene ville jeg ikke skrevet, om jeg kunne latt være. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli en erotisk forfatter, som du kaller det. Jeg er så sjenert!» Han gestikulerer. «Du vet de tankene du tenker i ett sekund, og som du skyver fra deg? Det er sånt jeg baserer meg på. Det må føles ubekvemt, eller så skriver jeg ikke bra. Det handler om risiko. Jeg er avhengig av risiko når jeg skriver.»

Erotikk 

«Mye av det jeg skrev, ble seksuelt på et tidspunkt. Det var det sanselige jeg tok tak i, det som skjer mellom mennesker. Hvorfor det ble sånn, vet jeg ikke helt.» Han tar en slurk.

«Hva skjer mellom mennesker når de tar av seg klærne? Man må glemme hvordan vi pleier å skrive om det – hvordan vi pleier å snakke om det. Man må finne en liten bevegelse som har sårbarhet i seg. En eller annen …»

Gulliksen leter etter ordene. «Det virkelig erotiske er ofte klossete – et lite teater. Man fordeler roller, og spiller. I det skjer det veldig interessante ting.»

Han forteller at en hel bok kan begynne med bare et inntrykk, en uventet bevegelse – en setning. «Det må føles levende. Det må dessuten føles som om du finner noe som ingen andre har funnet, noe ingen andre har brydd seg om. Antakelig er det mange som begynner å skrive fordi de ikke kjenner igjen sin egen opplevelse av verden i de fortellingene som allerede finnes.»

Han mener at så mye skriving er styrt av viljen til å skrive, og at det dermed blir dødt. «Det er når en setning sprekker at den er interessant.»

Sprekker?

«Ja. Når den brytes opp av sårbarhet.»

Det virker som om du er full av selvinnsikt. Du har virkelig tenkt mye?

Gulliksen setter opp et uventet ansikt. «Jeg blir kvalm av meg selv!» Man kan se at han i sannhet vemmes. «Noen ganger, etter å ha vært sammen med folk, og jeg kommer hjem og tenker over møtet, så må jeg kaste opp av det, av det jeg har sagt og den jeg har vært.»

Er det ikke typisk, at mannen vi fascineres av, ikke orker tanken på seg selv. Ja ja. Ham om det. La oss raskt gå videre.

Forfatter og -legger

Er det stor forskjell på hvordan du formulerer et skriftlig budskap i din jobb som forlegger og i forfatteryrket?

«Den lesningen jeg gjør av andre, prøver jeg å formidle muntlig, i samtale. Det er ikke så produktivt om jeg sitter med én fasttømret forestilling om hva som skal til for å gjøre en tekst god eller ferdig. Selve samtalen må være produktiv i seg selv. Det er nok sjelden slik at det en redaktør sier om en tekst, er en fasit som skal følges. Det eneste man kan håpe på, er at samtalen om teksten blir forløsende eller klargjørende for den som skriver.»

Selv viser han aldri tekstene sine til noen andre før han er nesten ferdig med dem. Han opplever seg selv som såpass «eager to please» at han umiddelbart vil prøve å rette opp etter forslagene han får. På samme måte vil han skjerme de forfatterne han jobber med fra skråsikker rådgivning. «Man må heller jobbe for at det levende i teksten blir aktivert hos den andre.»

Men dette gjelder selvsagt for skjønnlitterære tekster, påpeker Gulliksen. Andre typer tekster trenger ofte andre typer lesning.

Gulliksen forteller at han nå jobber kun mandager og tirsdager i forlaget. Han skriver på noe nytt nå. Erotikk, tenker vi, men vi sier det ikke.

Er det noen ord du er spesielt glad i?

«Det er vel heller setninger som opptar meg, hvordan ordene blir satt sammen. Det er utrolig interessant hvordan helt vanlige, flate ord plutselig kan se nye og uhørte og levende ut. Hvordan skjer dette? Hvordan kan de ordene som ofte bare brukes til å bekrefte fordommer eller vaneforestillinger med, bringes til å uttrykke klargjørende innsikter? Det er enormt interessant, synes jeg. Og det finnes ikke noen teori som kan forklare hvordan det skjer, heller. Praksis avgjør.»

Helene Ulrichsen
Kommunikasjonssjef

helene.ulrichsen@samtext.com
929 84 979

Samtext logo
Samtext Norway AS
Brynsveien 5
0667 Oslo
Tlf.: 22 80 52 00