«Vi trenger provoserende litteratur!» – Harald Møller.

Harald Møller tar plass ved langbordet og forteller at det er en riktig fornemmelse. Biblioteket var faktisk et bomberom – bygget av tyskerne som konfiskerte villaen under krigen.

Han er relativt lavmælt og tenkende der han sitter. Stilfull. Han nevner selv fotografiene i rommet, som dokumenterer en av de mange atomprøvesprengningene på Mururoa-atollen i Stillehavet på 70-tallet.

– Mange liker disse sterke bildene, og de har vært lånt ut til et av selskapene som er leietager hos oss. Etter at krigen brøt ut i Ukraina, ga medarbeiderne uttrykk for at de ikke ønsket å ha fotografiene utstilt på veggene. De syntes det var ubehagelig. Derfor er de her nå.

Og her står de altså, til intervju, men det virker ikke som om Harald Møller plages av det.

– Nei. Fotografiene er vakre. De er visuelt slående, men på en skremmende måte, selvfølgelig. Og de dokumenterer en del av vår historie. Mye av den historiske arven vår ligger i fotografier, og selv om de fleste nå har glemt det, holdt Frankrike på med prøvesprengninger i Stillehavet lenger enn alle andre.

Møllersamlingen

Samtext ble først nysgjerrig på Harald Møller under Oslo Negativ-utstillingen i Oslo i oktober. Her ble det vist utallige fotografier fra Møllersamlingen. Samlingen består av i overkant av tusen fotografier, samlet og kjøpt inn over tid. Interessen begynte som noe veldig personlig for ham, men engasjerer nå både familien og medarbeiderne i selskapene familien eier.

 

Vi lurer på hvilke historier han finner i det billedlige, og om de kan knyttes opp mot tekstlig formidling.

Harald Møller peker mot fotografiene langs veggene igjen og forteller hvor viktige fotografenes historier er, nettopp i krigstider.

– Vietnamkrigen er den mest fotograferte av alle kriger. Fotografene lå i skyttergravene og rapporterte krigens grusomheter til verdens befolkning. Dette ledet igjen til hippiebevegelsens protester i USA. Det var fotografene som stoppet Vietnamkrigen. Foto har en unik evne til å berøre oss, gjennom det visuelle.

Er fotografenes bilder viktigere enn journalistenes tekster i krigstider, mener du?

– Så absolutt. Bildene har en direkte og umiddelbar virkning på folk. Jeg vokste opp med magasiner som TIMES Magazine og National Geographic, og bladde i disse magasinene uten å kunne forstå engelsk. Jeg forsto historiene utfra fotografiene; jeg leste bildene.

Du bruker et fint uttrykk der. Dette med å «lese bilder». Når vi ser et bilde, danner vi oss en historie. Når vi leser en bok, danner vi oss et bilde. Hvilken prosess foretrekker du?

– Jeg har alltid hatt stor interesse for foto, og opplever nok kanskje verden litt mer billedbasert enn de fleste. Jeg googler for eksempel alltid bilder før tekst. Bøker skaper nok ikke den samme type bilder for meg når jeg leser, men jeg har stor forståelse for at mange kan oppleve det litterære slik.

 

Er det en bok du liker spesielt godt?

– Det er et vanskelig spørsmål, men om jeg skal trekke frem kun én bok, kommer jeg ikke unna Jonas av Jens Bjørneboe.

Harald forteller at han slet på skolen, akkurat som Jonas.

– Jeg var på mange måter Jonas på skolen, og jeg kan fortsatt huske å bli rettet på av læreren. Jeg skrev «fjellene», men det ble satt en rød strek over det ordet. Det skulle være «fjella». Så moren min flyttet meg over til Steinerskolen i tredje klasse. Der hadde jeg det fantastisk.

Er det andre forfattere enn Bjørneboe som har gjort inntrykk på deg?

– Ja, jeg har lest alt av Knut Hamsun, og likte det. Nå liker jeg Michel Houellebecq. Han er jo en grisete mannssjåvinist, men jeg mener vi trenger provoserende litteratur, ellers så blir det jo kjedelig!

Møller påpeker at det er hans kone som er lesehesten der i huset. Selv om hun avstår fra Houellebecq. Han selv foretrekker å vie sin tid til fotografier fremfor de skrevne sidene.

Fotografi som kunstform

Kan fotografer sammenlignes med forfattere?

– Svaret på det er vel både ja og nei. Mange fotografer jobber målrettet og alene med prosjekter over flere år. Andre igjen er nok mer intuitive og flinke til å fange øyeblikk. Førstnevnte kan nok i stor grad sammenlignes med et forfatterskap.

Harald Møller nevner at fotografi dessuten ofte kan leses kunstteoretisk, da gjerne med referanse til litteraturteoretiker Roland Barthes.

– Men hvorvidt fotografi er kunst eller ikke, strides de lærde om. Du finner for eksempel knapt ett eneste fotografi på Nasjonalmuseet eller andre museer i Norge. Her i landet er dessverre ikke fotografi fullt ut akseptert som kunstform.

Det beste med fotografier er at de er så tilgjengelige for alle, påpeker han. Sykkelbudet som kommer innom huset, kan stoppe opp og virkelig få noe ut av fotografiene – på lik linje med kurator Nina Sørlie. Fotografiet snakker et universelt språk.

Du viste deler av Møllersamlingen i utstillingen Oslo Negativ på gamle Deichman i år. Det gamle bygget spilte virkelig opp til blankpussete motiver på en uventet og interessant måte. Det var populært blant svært mange?

– Ja, jeg er selv veldig glad i kontrasten mellom nytt og gammelt, og syntes det ble fint. Vi får også tilbakemeldinger på at flere likte nettopp denne kontrasten.

Nå skal Møller Eiendom lage restauranter og åpne for andre publikumsvennlige møteplasser på gamle Deichman. Nils Reiersens monumentale nyklassisistiske arkitektur skal likevel respekteres.

– Jeg er opptatt av å bevare mye av det gamle i det nye. Spesielt lukten av gamle bøker nede i gangene og rommene håper jeg er noe vi klarer å ta vare på.

 

Er du aktiv på sosiale medier?

– Ja, jeg er nok det. Men mest for å følge med. Jeg har ikke helt klart å knekke koden for LinkedIn-språket. Alle heier så mye på hverandre, og er tilsvarende ydmyke på egne vegne.

Ja, blir det for mye av det gode?

– Ja, kanskje? Jeg sliter også med å håndtere alle emojiene vi skal bruke hele tiden.

Harald Møller spøker med at man kan bruke mye tid på å forstå hva avsender kan ha ment med de utvalgte emojiene på meldinger.

– Det fins faktisk en bok som er skrevet kun med emojier.

PLACED TO RISE ABOVE THE MIST 

Men tilbake til dette med tekst, for det er jo det vi i Samtext holder på med.

Vi er blitt fortalt at teksten som preger den store fresken her i villaen er kjøpt inn av deg, og at det har skapt både harme og glede?

– Ja, det stemmer. Den originale fresken er malt av Dagfinn Werenskiold, og er fra 1928. Den viser en familie, med en bedrift og et seilskip i bakgrunnen.

Sønnene foran i bildet skal ta over og arve det hele, forteller Møller, mens døtrene i utkanten skal forlate alt.

– Jeg likte ikke fresken sånn den var da vi tok over bygget. For meg representerer den et utdatert syn, som hverken er forenlig med vårt tankegods eller de verdiene vi legger til grunn i vår familie og for vårt eierskap.

Da kunstneren Lawrence Weiner (1942–2021) besøkte villaen i 2017, viste Møller fresken til Weiner og fortalte ham hvor sterkt han mislikte den.

– Ett år senere kontaktet Weiner meg med en idé. Vi inngikk et samarbeid og resultatet er verket du ser på veggen. Teksten «PLACED TO RISE ABOVE THE MIST» opplever jeg nok er ironisk ment, men her er fortolkningsmulighetene mange.

Møller sier at enkelte mener han har ødelagt den opprinnelige fresken fordi det ble boret hull i den i forbindelse med installeringen av teksten. Mens andre syns at det er teksten som løfter bildet. Han legger til at det ikke var et veldig stort inngrep, og at fresken allerede bar preg av alder og måtte restaureres.

Ja, og når vi nå snakker om ordkunst … din farfar Harald Aars Møller startet Strømmen Auto A/S i 1936, som senere skiftet navn til Harald A. Møller A/S. Han hadde mottoet: «Du skal holde din sti ren.» Din far hadde mottoet: «Jeg taper heller penger enn tillit.» Har du selv et motto?

– Nei, jeg har vel ikke et spesifikt motto, men de mottoene du refererer til her er en viktig del av verdigrunnlaget for familiens forretning og selskapene våre.

Hvor viktig er tillit i en bedrift og i livet generelt?

– Tillit betyr alt. Det har alt å si når man bygger en bedrift, og jeg vil også si det er et av grunnstoffene i enhver relasjon mellom mennesker.

Lyset slukkes i biblioteket i det vi går. Atomskyene får stå der nede. I lokalene oppe er det plassert andre vakre fotografier fra Møllersamlingen. Det sies at kurator Nina Sørlie bytter ut utstillingen både i Bygdøy allé og i de andre byggene hvor fotografiene er utstilte, nesten månedlig.

– Etter ett år i lyset må fotografiene få hvile ett år i mørket. Men vi er opptatt av at fotografiene skal vises frem, og ikke bli gjemt i et arkiv.

Harald Møller løfter blikket og betrakter den enorme fresken på veggen der oppe. Vi i Samtext syns at det er teksten som nå inngår i motivet, som får villaen til å skinne.