Carl Spitzweg: «Den stakkars poeten»
Omkring 200 år før vår tidsregning ble det første kommaet satt av en sjef for biblioteket i Alexandria ved navn Aristofanes. Det så annerledes ut, men tegnet hadde mer eller mindre samme funksjon som vårt komma. Dette var et punkt i midten mellom to ord. Formålet var rett og slett å fortelle hvor det skulle lages en kort pause ved høytlesing. Ja, all tegnsetting inntil tidlig middelalder hadde utelukkende det formålet å være til hjelp ved høytlesing, og det forble et hovedformål gjennom hele middelalderen.
Johann Gutenberg (ca. 1400–1468) startet en ny tidsalder i den vestlige verden med sin revolusjonerende videreutvikling av boktrykkerkunsten omkring 1450. Nå fikk tekster svært bred utbredelse, og leseren skulle kunne forstå uten noen hjelp fra en klok prest. Tegnsetting ble viktig for å lette forståelsen, og det er da en annen banebrytende boktrykker entrer scenen: italieneren Aldo Manuzio (1449–1515). Han trykker det aller første kommaet slik vi kjenner det: skråstreken som før det ble brukt, flyttes ned, forkortes og krummes! Dette skjedde i 1494 og ses i boken De Aetna av Pietro Bembo.
Men hva så med kommaregler? Jo, Aldos nevø, Aldo den yngre, ga ut en forløper til Finn Erik Vinjes Skriveregler allerede i 1566, Orthographiae Ratio, og han sier at hovedformålet med tegnsetting er å vise hvordan setningene er bygd opp, altså et grammatisk komma. Dette var nytt og spredte seg til andre deler av Europa.
I begynnelsen var det ikke noe komma av noe slag i Norge. Og grunnen til det var at vi ikke brydde oss om lange setninger. Det gikk i korthugde rune-setninger – ja, hugd i stein. Selv etter at det latinske alfabetet ble tatt i bruk, var det ikke noen i begynnelsen som så behov for kommatering. Og etter ca. 1350 og Svartedauden gikk språket mer eller mindre i oppløsning da en svært stor del av de utdannede hadde strøket med, og skriftspråket ble blandet med svensk, dansk og lavtysk.
Så kom danskeveldet (1525 til 1814), og det danske skriftspråket tok helt over og spredte seg i alle samfunnslag etter innføringen av konfirmasjon i Norge i 1736. Det danske, grammatiske kommaet, også med komma foran enhver bisetning, ble derved rådende – helt fram til rundt 1890.
På slutten av 1800-tallet tok norske filologer til orde for at kommaet først og fremst skulle være et lesetegn, altså vise hvor man skulle ta små pauser i lesingen. Rasmus Flo presenterte dette synet på det tredje nordiske filologmøtet i Stockholm i 1886, og i Jonathan Aars’ 11. utgave av Norske Retskrivningsregler fra 1894 ble denne kommafunksjonen vektlagt. Og endelig, i 1907 godkjente Det kongelige departementet for kirke- og undervisningsvæsenet i all hovedsak de reglene som Aars sammen med S.W. Hofgaard og Moltke Moe hadde foreslått for departementet i 1898: Grammatisk kommasetting ble forkastet, kommaets rytmiske funksjon var rettesnoren.
Men i de neste tiår ble det ikke helt slik. Prinsippene for kommatering fra 1907 gjaldt fortsatt, men de publiserte reglene ble mer og mer detaljerte, og pause- og tydelighetsprinsippet ble etter hvert skjøvet i bakgrunnen til fordel for syntaks, setningsbygning. Det grammatiske kommaet var med andre ord på vei tilbake.
Denne utviklingen utløste etter hvert noen nødrop. Et fra Statens undervisningsråd i 1959 om at elevene hadde store vanskeligheter med å respektere kommaregelverket, og rådet ba tynt om en liberalisering, ja, kommatering mer etter engelsk modell som er lite rigid og egentlig et rent pausekomma.
Et annet nødrop kom i 1968 fra Folkeskolerådet, som etterspurte klarere regler.
En skriveregelkomité ble endelig nedsatt av Norsk språkråd i 1973. Den ga en foreløpig anmodning til lærere om å være litt snillere i rettingen av kommafeil innenfor det regelverket som fantes.
Så i 1979 uttalte Sekretariatet i Norsk språkråd at man burde innføre langt større valgfrihet, for eksempel valgfritt med komma mellom sideordnede setninger, når bisetningen kommer først, foran «men» og foran unødvendig bisetning. Men den gang ei! Fagnemnden i Språkrådet ville ikke ha så store endringer, så det ble bare til en åpning for begrenset valgfrihet.
Men la oss se hva professor Finn Erik Vinje, vår kommanestor, sammen med den store språkforsker og leksikograf professor Dag Gundersen oppsummerende sier i det trebindsstore verket Vårt eget språk fra 1987 (Aschehoug) – uthevingene er mine:
«Bruken av komma skal være til hjelp under lesingen.
Sammen med de andre skilletegnene skal komma være med og gi leseren beskjed om oppbyggingen av teksten, hvilke deler som hører sammen, og hvilke deler som ikke gjør det. Deler som hører nær sammen, skilles ikke ut med komma.
Kommareglene […] er ment mer som generelle retningslinjer enn som ufravikelige påbud.
Når en for eksempel har med korte setninger å gjøre, kan komma iblant snarere hindre enn lette lesingen og forståelsen.»
Gir ikke det god mening? Undertegnede håper du ble litt klokere, og at kommaangsten ble redusert ørlite grann i alle fall.
(Kilder: E-boken Komma av Bård Borch Michalsen på Juritzen Forlag; Vårt eget språk fra 1987, Aschehoug)
