Kvalitetssikringssjef Knut-Jørgen Plesner er fascinert av ordbøker. (Foto: Helene Ulrichsen)
Før jeg går nærmere inn på ordbøkers magi og livbringende, kompetansehevende samt inntektsgivende (!) funksjon, vil jeg gjerne ta et sveip innom mine egne tidlige erfaringer og menneskehetens aller tidligste erfaringer med ordbøker for så å gå videre oppover til viktige milepæler, inkludert den som en sinnssyk morder bidro stort til gjennom tiår. Ja, du leste riktig: Det svært ærverdige, enorme og dypt akademiske ordboksverket Oxford English Dictionary hadde en svært viktig hjelper i Dr. W.C. Minor som var pasient på Broadmoor Asylum for the Criminally Insane. Jeg kommer tilbake til det.
Jeg så aldri en norsk ordbok i løpet av hele min skolegang (60-tallet og tidlig 70-tall) opp til godt inn i videregående. Da oppdaget jeg Norsk Riksmålsordbok i fire nydelige bind i bokhyllen hjemme hos professor Asbjørn Aarnes, faren til en i klassen min, under en klassefest. Men jeg bare så den. Den hadde en aura av vennlig utilnærmelighet; jeg følte den var forbeholdt lektorer og videre oppover, og jeg så aldri noen åpne den.
Jo, en norsk fremmedordbok hadde jeg, og jeg må innrømme at jeg gjorde en liten sport av å lære meg noen vanskelige ord for å imponere, som da jeg på ungdomsskolen viste at jeg forstod ordet «heliosentrisk». Ordforståelse hadde litt å gjøre med status og innflytelse, ante jeg. Og jeg valgte nok latin på videregående litt av samme grunn, men aller mest fordi jeg visste at latin ligger til grunn for mange europeiske språk – ikke minst engelsk – og språk interesserte meg.
Men altså, det fantes ikke noen ordentlig ordbok for bokmål eller riksmål, unntatt den mildt ugjennomtrengelige – i alle fall for en middels ungdomsskoleelev – Norsk Riksmålsordbok i fire til dels svært tykke bind, helt fram til sent 70-tall! Da kom den røde Riksmålsordboken (1977), og det var en lettelse. Først i 1986 kom så Bokmålsordboka.
For nynorsk var det annerledes: I 1873 kom den geniale Norsk Ordbog i ett bind av Ivar Aasen. Den har jeg selv, og det er en av de ordbøkene jeg virkelig er blitt glad i. Den har svært gode og klare definisjoner, altså slett ikke bare en ordliste som vi på barne- og ungdomsskolen ble avspist med i bokmål. Jeg anser den som ganske uunnværlig ved lesning av en del nynorsk poesi (Jacob Sande, for eksempel). Hans Ross kom med en videreføring av den ordboken i 1895, og Steinar Schjøtt utga sin Norsk ordbok med ordtyding på norsk-dansk i 1914. Den neste, Nynorskordboka, kom over 70 år senere i 1986, samme år som Bokmålsordboka.
Knut-Jørgen så Norsk Riksmålsordbok i fire nydelige bind hjemme hos professor Asbjørn Aarnes. (Foto: Helene Ulrichsen)
Men altså, i mellomtiden utkom det storslagne verket Norsk Riksmålsordbok. Arbeidet med denne ble for alvor startet i 1922 med den store, internasjonalt anerkjente språkforskeren Alf Sommerfelt som redaktør, og det ble avsluttet i 1957.
Men hvor startet det hele? Før jeg forteller mer om det imponerende, banebrytende og for en stor del frivillige arbeidet med denne ordboken – og dens gigantiske oppfølger, Det Norske Akademis ordbok – går jeg 4300 år tilbake i tid. Men jeg blir ikke lenge der; det er bare for å gi en konsis oversikt over ordbøkenes historie på vår lille planet frem mot vår tid.
Den første ordboken ble skapt i Akkad, det første semittiske storriket i Mesopotamia, omkring 2300 f.Kr.
Ordbokens stamtre vokser så gjennom Kina med en ordbok med 2094 artikler som antagelig ble skapt av filosofen Konfutse, videre til India og en sanskritordbok med 10 000 artikler skapt i det 4. århundret. Så til Japan i år 682 med en «ordbok» over kinesiske tegn brukt i japansk.
Det neste store skrittet i ordbøkenes historie bringer oss til en ytterpost i den europeiske sivilisasjon, Irland, hvor ordboken Sanas Cormaic med 1400 irske ord forklart på irsk og latin ble skapt på 800-tallet.
Deretter hopper vi litt: den første ettspråklige ordboken, som ble en modell for senere franske og engelske ordbøker, var Sebastián de Covarrubias’ spanske ordbok. Og se under – han smiler! På et høytidelig portrett fra det 17. århundret er vel ikke det vanlig å se – men altså: ordbøkers livgivende kraft.
Sebastián de Covarrubias smiler.
Og så et hopp til før vi kommer nærmere inn på den mer utrolige delen av ordbøkenes historie: Samuel Johnsons A Dictionary of the English Language fra 1755. Dette var et stort arbeid gjennom ti år. Johnson ansatte seks andre til å hjelpe ham, blant annet den senere redaktøren i Oxford English Dictionary, James Murray. Arbeidet bestod først og fremst i å lese all engelsk litteratur fra og med Shakespeare og opp til samtiden, men den tidligere Chaucer, «den engelske poesis far», fikk også være med.
Det samme prinsippet ble brukt ved den gigantiske oppfølgeren: Oxford English Dictionary: All litteratur på engelsk skulle leses og eksempler på bruken av hvert eneste ord skulle samles! Til dette ble det rekruttert en hel hær av frivillige. En av de aller viktigste bidragsyterne gjennom tiår som også ble kreditert i den trykte ordboken, var en dømt morder og sinnssyk: Dr. W.C. Minor. Det er på sin plass å fortelle litt mer om denne mannen, fordi det sier noe viktig om menneskets potensial selv under nær sagt umulige omstendigheter. Dr. Minor var en amerikansk kirurg, og kort etter fullført utdannelse ble han sendt til fronten i den amerikanske borgerkrigen. I tillegg til at denne svært følsomme, unge mannen nå var vitne til grenseløs menneskelig lidelse, ble han også beordret til å brennmerke desertører. En irsk desertør (som bare ville hjem til Irland og bekjempe engelskmennene der) ble brennmerket med en stor D på kinnet av Minor. Etter dette ble han paranoid med en dyp redsel for gjengjeldelse fra irer. Han dro så til Europa og London for å få ro i sinnet. Men der fikk han vrangforestillinger og skjøt en tilfeldig nattarbeider på vei til jobb. Han ble erklært utilregnelig og sendt til asylet Broadmore. Men det må tross alt ha vært noe sympatisk ved denne mannen, og også ved direktøren på asylet, for det ble lagt godt til rette for Minors ordboksarbeid på asylet: Han var i den beste delen og fikk to rom til disposisjon – ett var arbeidsrommet med et etter hvert stort bibliotek. Han utviklet også et genuint vennskap med redaktøren, dr. James Murray.
Et svært viktig prinsipp for det ovenstående ordboksarbeidet var at det ikke måtte være ord i definisjonene som kunne betraktes som vanskeligere enn det ordet som ble definert. Dette er grunnen til at jeg mange ganger har funnet enklere og klarere definisjoner i Oxford English Dictionary enn i mye mindre engelske ordbøker.
Jeg kommer til å nevne noe om en ordbok som Emily Dickinson var forelsket i, samt mer om det banebrytende arbeidet – under svært trange kår – med Norsk Riksmålsordbok, og det storslagne arbeidet til Tor Guttu og hans gode medarbeidere med Det Norske Akademis ordbok (kjent under akronymet NAOB), en digital ordbok som tilsvarer 12 ordboksbind. Og ikke minst vil jeg fortelle noe om hvordan du kan bli klokere, mer våken, mindre kritisk og på alle måter dyktigere – ved å bruke ordbøker riktig!
Fortsettelse følger.
